Bilde hentet fra filmen «Sameblod». Foto Sophia Olsson, Storytelling Media

Bilde hentet fra filmen «Sameblod». Foto Sophia Olsson, Storytelling Media

Stille i kinomørket

Det er helt stille i den mørke kinosalen. Ingen lysende telefonskjermer, ingen hvisking, ingen knitring i karamellpapir. 150 elever fra Kirkeparken videregående skole i Moss ser filmen «Sameblod» i regi av Den kulturelle skolesekken Østfold.
På lerretet møter vi Elle Marja, den unge, rebelske samejenta som ikke vil godta merkelappen resten av Sverige henger på hennes folk. Hun vil ikke bli lest som bare samisk, hun vil være en person med frie valg, med muligheten til å definere seg selv. Vi møter henne i Lappland på 1930-tallet en gang.
På internatskolen tvinges hun til å la det samiske språket ligge, til å lære seg svensk. Der kjemper hun ikke i mot, for på skolen øyner hun en mulighet til å komme seg videre, få seg utdanning, leve sitt eget liv. Hun rømmer vekk fra Lappland, vekk fra familien, vekk fra livet som same. Hun forelsker seg i en gutt fra Uppsala og kjemper til seg en plass på en skole i byen. Med utforskende, lærevillige øyne og en innbitt kamp for å nå sitt forsvenskningsmål følger vi henne fra vidda til byen. En slags omvendt historie av det vi ofte har fått servert – samenes kamp for å holde på sin egen kultur.

Applaus

Filmen er slutt, rulleteksten har allerede vart i noen sekunder og vi vender tilbake til virkeligheten. Publikum har åpenbart tatt til seg historien om Elle Marja, latt den gå inn på seg. Kanskje til og med kjent seg litt igjen i den? Noen begynner å småklappe. Litt rart på en kino kanskje? Eller er det greit? Flere tenker det er greit. Flere klapper, snart klapper nesten alle. Ingen er her for å ta i mot applausen, ingen skuespillere eller filmregissører. Publikum har likevel et behov for å si takk på en eller annen måte. Men hvorfor?

Universell historie

Historien om Elle Marja er på en måte universell. En minoritetsungdom flykter vekk fra kulturen sin og forelsker seg i en annen ungdom fra hovedkulturen i landet. Vi kan kjenne historien igjen flere steder i større eller mindre grad. Tankene flyr fort til Iram Haq’s film «Hva vil folk si». Der møter vi 16 år gamle Nisha som er pakistanks datter hjemme, men en helt vanlig jente med norske venner på skolen. Et dobbeltliv som fort gir konsekvenser når hun forelsker seg i en norsk gutt foreldrene ikke vil vite av. Begge disse historiene ender med at hovedpersonen bryter med sin egen familie og sin egen kultur. Bare den forbudte ungdomskjærligheten i seg selv er jo en velkjent historie, vi trenger ikke lete lenger enn i «Romeo og Julie» eller «West side story». Plottet er eldgammelt men likevel så aktuelt, også for ungdommene i kinosalen denne torsdags formiddagen.

Filmprek

Karsten Meinich, filmklipper og redaktør i filmtidsskriftet «Montage», har en liten filmprek med elevene etter filmen der han forsøker å sette denne historien i en givende kontekst. Han forteller at regissør og manusforfatter Amanda Kernell har laget denne filmen om sin egen bestemor, dette er ikke et eventyr, men et levd liv. Dette er ikke en historie tolket av noen fra utsiden. Meinich trekker også frem det universelle med de statlige overgrepene og rasismen.
– Her kaller vi det fornorskning eller forsvenskning, og det varte helt frem til 1960-tallet, men det finnes fortsatt mange lignende historier over hele verden. I Norge varte fornorskningspolitikken i over hundre år, og er sett på som en skamplett i norsk historie, sier han.

The Hunger Games

Meinich drar også en parallell til de populære «The Hunger Games»-filmene. Eller, det er vel egentlig hovedrolleinnhaveren, Lene Cecilia Sparrok som gjør det.
Da regissøren ønsket en skuespiller som snakket sørsamisk bød det på utfordringer. Det er kun 600 personer i verden som kan dette språket, og sjansen for å finne en ung jente som i tillegg var god skuespiller var relativt liten. Likevel gikk det så utrolig bra. Sparrok har fortalt at hun fikk lese manuset og ble inspirert av likheten hun ser med karakteren Kaniss Everdeen i «The Hunger Games»-filmene. Der følger vi Katniss inn i heltinnestatusen, og på veien dit blir vi med henne på hennes personlige utvikling, og også på reisen fra én virkelighet til en annen. Vi ser hvordan Katniss utvikler seg til å bli en overlever, og det kan vi også se hos Elle Marja i «Sameblod».

Navnesøster i Gullrekka

Torsdag 21. mars var siste DKS-visning av «Sameblod». Den har blitt sett av 1582 elever ved 11 videregående skoler i Østfold.
Fredag 22. mars møter vi Elle Marjas norske navnesøster hos Lindmo, midt i Gullrekka. Ella Marie Hætta Isaksen, samisk musiker fra Tana, ble hele Norges favoritt under Stjernekamp 2018, og gikk tilslutt av med hele seieren etter å blant annet ha joiket som en del av konkurransen. Uten sammenlikning forøvrig er også Ella Marie ung, samisk og med et behov for å få lov til å definere seg selv. Men Ella Marie må kunne sies å ha gitt samekulturen ny luft under vingene.
– Hver dag er en kamp for å bevare mitt språk og holde ved like min kulturarv. Jeg har tatt på meg det ansvaret, sammen med drømmen om å ta folket mitt videre. Jeg ønsker å utvikle samisk musikk, og redefinere stereotypene som finnes der ute, sier Isaksen i et intervju med NRK.

Morgenbladet anmelder «En samisk verdenshistorie»

Samme fredag kommer Morgenbladet i postkassa. Morgenbladets anmelder og tidligere litteraturprodusent i DKS Østfold, Bernhard Ellefsen, anmelder «En samisk verdenshistorie» skrevet av journalist Hugo Lauritz Jenssen.
«Tiden er overmoden for et nytt og mer nysgjerrig blikk på samisk kulturhistorie i bokform. Storsamfunnets dårlige samvittighet overfor den nordiske urbefolkningen er berettiget, men den samiske kunsten og musikken, litteraturen og naturfilosofien, livspraksisen og tradisjonsrikdommen fortjener en helt annen åpenhet enn den som følger med ønsket om å «gjøre godt igjen». Derfor har Hugo Lauritz Jenssens bok En samisk verdenshistorie lyst fra vårens boklister som en av årets absolutt mest interesse- og appetittvekkende utgivelser.» skriver Ellefsen i anmeldelsen.
Ellefsen ble åpenbart skuffet over verket, og nevner i fleng både eksotisering av samene og kunnskapstyveri fra en rekke forskere på feltet.
Det er kanskje nettopp her «Sameblod» vinner frem med sin autentistiet, en skildring fra innsiden, og ikke en fortelling sett fra utsiden.

Kongens unnskyldning

Elevene er tilbake i klasserommene sine. Om noen uker får de besøk av billedkunstner Siri Hermansen. Med utgangspunkt i sitt kunstnerskap og sin dokumentarfilm «Om forlatelse / Addet Andagassii» (2014) vil Siri Hermansen belyse, underbygge og problematisere de stadig like aktuelle konsekvensene av den ny-koloniale politikken og globale kapitalismen som føres i Sápmi (Sameland), og hvordan dette fortsatt berør det samiske folk og samisk kultur i dag. Filmen «Om forlatelse / Addet Andagassii» handler om Kong Harald som i 1997 beklaget fornorskingspolitkken som ble ført overfor samene og konsekvensene av denne uretten.

 

Ved å fortsette å bruke denne siden samtykker du i vår bruk av informasjonskapsler. Mer informasjon finner du i vår personvernerklæring.

The cookie settings on this website are set to "allow cookies" to give you the best browsing experience possible. If you continue to use this website without changing your cookie settings or you click "Accept" below then you are consenting to this.

Close