Waouh 2014, Inter-View av Benjamin Vandewalle. Foto: Alain Julien

Waouh 2014, Inter-View av Benjamin Vandewalle. Foto: Alain Julien

Arve Rød er til daglig kunstkritiker i Dagbladet. Denne høsten skriver også Rød sine betraktninger om kunst i offentlig rom for Østfold kulturutvikling.

Arve Rød, billedkunstner, skribent og kunstkritiker. Foto: Privat

Arve Rød, billedkunstner, skribent og kunstkritiker. Foto: Privat

De aller fleste som leser disse linjene har sett kunstverk i det offentlige rommet: i bygatene, langs veiene, i rundkjøringer, på flyplasser og i offentlige bygninger rundt om. Derimot har nok de færreste noen videre kjennskap til tradisjonen denne kunsten befinner seg i – hvordan den oppsto, hva som er dens mål og hensikt, og hva som i det hele tatt kan defineres som «kunst i offentlig rom».

Er det flotte statuer av kjente og viktige personer i granitt, marmor og bronse? Er den ment å pynte på arkitekturen der det trengs? Eller er det selve kroneksemplet på kunst som «skal provosere», narrestreker og frekkheter, plassert til allmenn forargelse på steder hvor vi ikke kan unngå å støte på den?

Mangfoldig og uensartet

Svaret er muligens et tja, eller et «ja, kanskje litt av begge deler». Men, først og fremst finner vi kunst i offentlig rom mellom slike ytterpunkter. Som publikum i Moss kan oppleve denne høsten, i en serie prosjekter i regi av Østfold Kulturutvikling – Avd. Scenekunst, er kunst i offentlig rom like mangfoldig og uensartet som stedene den opptrer på, og like inviterende til positivt engasjement og deltakelse som den er utfordrende for «den gode smak». Den er på samme tid estetisk form og politisk utsagn, noe som er ment å få oss til å tenke og reagere, til å delta og til å bygge fellesskap – kort sagt, oppføre oss som aktive og ansvarlige borgere i et demokratisk samfunn.

Et felles anliggende

Om man tar for seg hvert enkelt offentlig rom-kunstverk innenfor et gitt tidsrom, vil man ganske sikkert kunne se at de i seg selv ikke nødvendigvis skiller seg nevneverdig fra kunsten man ellers kan se i museer og gallerier, eller i teatret. Det er likevel essensielle forskjeller på kunst slik den er ment å opptre i det offentlige rommet, og kunst i et avgrenset rom som museet eller teatret. Et teater eller et kunstgalleri er liberale rom med en bestemt tradisjon, hvor spesielle regler gjelder. Kunst i det offentlige rommet er i motsetning ikke (fysisk) adskilt fra samfunnet rundt, og må forholde seg til et mye større, og kanskje også til dels uvillig publikum, og til de endringer og tilfeldigheter som er med på å skape den ofte uforutsette dynamikken på allment tilgjengelige steder. Slik får kunstneriske prosjekter og utsagn i offentlig rom en ekstra dimensjon – den blir et felles anliggende på en annen måte enn kunsten som folder seg ut innenfor institusjonenes beskyttende vegger. Med det settes også mer på spill, i form av debatt og uenighet, og underliggende gnisninger som kommer til overflaten.

Utfordrer rådende strukturer

For ikke lenge siden snakket man om kunst i offentlig rom som «utsmykking».[1] Etter hvert så man at denne ordbruken ikke var dekkende for kunstneriske prosjekter som hadde ambisjoner utover å bare friske opp de visuelle omgivelsene, og som la for dagen et politisk og sosialt, like mye som et estetisk, innhold. Det er et uttalt ideal for mange kunstprosjekter i det offentlige rommet å bryte med etablerte tenkemåter og å utfordre rådende strukturer i en demokratisk offentlighet.

Økt forståelse for hverandre og oss selv

I bybildet i Moss denne høsten får vi smakebiter på ulike former for kunst i det offentlige rommet, i ulike sammenhenger – fra byvandringer og samtaler til en gjennomsiktig sparegris, der sedler og mynter ligger til åpen beskuelse, og med en invitasjon til hvem som helst om å gjøre hva man vil med pengene. Prosjektene er som følger: Til Christian Fredrik-dagene i august installerte britiske Seth Honnor  PIG, på Kirketorget. 19.–23. september vil NonStop International Theatre Festival være ramme for Building Conversation av nederlandske Lotte van den Berg, Studio Cité av Benjamin Vandewalle fra Belgia, og The Reception av Alexandros Mistriotis fra Hellas. Først og fremst er disse ulike initiativene ment å åpne for en tettere kontakt innbyggerne seg imellom, å bidra til økt kjennskap til steder, bygninger, samfunnssystemer og lokal historie, og gjennom det motivere til samhandling og økt forståelse for hverandre og oss selv.

Benjamin Vandewalle's Inter-view, en del av verket Studio Cité. Foto: Tim Van de Velde

Benjamin Vandewalle’s Inter-view, en del av verket Studio Cité. Foto: Tim Van de Velde

 

Fra Building Conversation og enFra verket Building Conversation, og en av samtalekategoriene: Parliament of Things. av samtalekategoriene: Parliament of Things.

Fra verket Building Conversation, og en av samtalekategoriene: Parliament of Things.

 

[1] KORO – Kunst i offentlige rom, den statlige etaten med ansvar for kunst i statlige, kommunale og fylkeskommunale bygg i Norge, ble opprettet som «Utsmykkingsfondet for offentlige bygg» i 1976, og het så fram til navneendringen i 2007. KORO har i dag også andre og flere oppgaver enn bare kunst til offentlige bygg, og er Norges største produsent av samtidskunst.

Ved å fortsette å bruke denne siden samtykker du i vår bruk av informasjonskapsler. Mer informasjon finner du i vår personvernerklæring.

The cookie settings on this website are set to "allow cookies" to give you the best browsing experience possible. If you continue to use this website without changing your cookie settings or you click "Accept" below then you are consenting to this.

Close